søndag, februar 01, 2009

http://rosaneglelakk123.wordpress.com

SKUMMELT. Men, besøk og pliiiz kommenter:)!

MIN NYE BLOGG

torsdag, januar 29, 2009

Ny blogg, snart

Hei, jeg holder på å lage meg en ny blogg for tiden. Jeg vil at bloggen skal være hel og fin så jeg må teste ut litt forskjellige ting før jeg publiserer linken. Men jeg håper at de som pleier og lese her vil følge meg til den nye bloggen. Jeg kan love dere mer bilder, finere utseende og ja.
Jeg gleder meg til å vise dere den:)

xoxo

mandag, januar 26, 2009

Pay 12$ now, save 2000$ later!

Jeg begynner på innlegg, er helt med. Men så svikter jeg, og slutter og skrive. Det er litt typisk meg.
Som min norsklærer sier. Begynnelsen er ofte veldig bra, men så gidder du ikke mer i slutten og det synes ofte.
Det e litt dumt akkurat det, for slutten ska jo gi mest inntrykk.
Men jaja. Jeg skal i hvertfall publisere dette innlegget.

Jeg ligger på sengen. Er alt for varm på beina. kanskje jeg skal skifte klær?
Jeg har ligger her siden 5. Klokken er nå halv ni. Hva jeg har gjort?
Sett 90210, snakket med Oda om 18årsdagsfeiring, og spilt gitar.

Vel, jeg synes jeg fortjener slike avslappende ettermiddager noen dager. Jeg er litt redd for at jeg skal bli utbrent. Men nei, ikke denne jenta. Jeg kan tåle alt.

Jeg var på min sangtime i dag, og da sanglæreren spurte hvem jeg var inspirert av også videre fikk jeg selvfølgelig fullstendig blokk. Men nå har jeg svaret klart til neste gang. Den sangeren som har gitt meg størst kick, og som får meg til virkelig ville synge med er mitt nye idol, vokalisten i Gåte, Gunnhild Sundli. Jeg digger henne, stemmen og hvordan hun ser ut. Også liker jeg navnet hennes. Gunnhild er et navn jeg egentlig ikke liker, men så liker jeg det likevel. Tar du det fra hverandre blir det to navn jeg i hvertfall ikke liker. Gunn og Hild(e). Jeg må rett og slett beklage om du heter det, og tro meg, du skal få all din sjanse til å rette opp mitt inntrykk av det navnet, og det verste er at om jeg liker deg, kommer jeg sikkert til å like navnet ditt og etterhvert. Så ikke vær redd. Men nei, de to navnene er så absolutt ikke favoritter. Akkurat som jeg ikke liker Roger til guttenavn.

Har du noen navn du ikke liker? Selv er jeg ikke så veldig glad i Kaja. Det er for kort. For enkelt. For kjedelig.

I dag leste jeg gjennom en tekst vi fikk i sosiologien om at indiske par som venter jentebaby tar abort fordi det ikke er lønnsomt. Jeg så på det med mitt kulturrealtistiske syn, og forsto de, men jeg blir og litt fortvilt. Jeg er veldig for fri abort, men det skal nå være en litt bedre grunn enn at en ikke vil ha det ene kjønnet når en først skal ha barn som hindrer et barn fra å vokse opp. I India blir det nå født 50% mer gutter enn jenter, og stakkars foreldre som sikkert kunne tenke seg jente, men ikke kan fordi de ikke har råd til å betale medgift om 20 år.
Som min bestemor pleier og si "Nei, vi har det nå bra, vi som bor i Norge" ( dette sier hun særlig ofte når vi er på hytten i Sveio, når det er vakkert vær og vi grådig setter tennene i hvert vårt vaffelhjerte, og jeg irriterer meg alltid like mye over det)

Jeg lurer litt på om jeg en gang kommer til å forandre på dialekten min. Det hadde vært herlig. Jeg hadde sluppet alle spørsmålene om hvor jeg egentlig kommer i fra. Jeg hadde sluppet at folk hermet etter meg når jeg sier et ord annerledes enn andre, og jeg hadde sluppet og bli spurt av teaterinstrøktører om jeg har pugget manuset ordrett eller om jeg bare snakker sånn. Jeg hadde slupper spørsmålet "Hvorfor snakker du så fucka?" og jeg hadde sluppet og bruke tid og energi på å finne på nye historier om hvorfor jeg snakker sånn fordi jeg synes den egentlige grunnen er helt teit, og ikke helt kan se hvorfor selv. Men hadde jeg fjernet dialekten hadde jeg fjernet en del av meg og. Men hallo, jeg hadde lett klart det. Jeg er voldsomt usikker her, forstår dere sikkert. Men jeg er ikke flau. Jeg er bare redd den skal hindre meg fra ting.

Og en ting til. Jeg skulle ønske jeg snakket med perfekt uttale på KJ-lyd uten at det høres tilgjort ut. For det kan jeg ikke fordra. men jeg vil snakke korrekt. Det må jeg lære meg, skal jeg nå mine mål i livet. OM jeg da ikke flytter til USA, og begynner og snakke skikkelig amerikansk. Det hadde vært ganske greit. Ny start, ny dialekt.

Jeg vil så mye med livet mitt, og jeg skal få det til.

XOXO

søndag, januar 25, 2009

Rørt til latter?

I dag hadde jeg hodepine da jeg våknet. Det var søndag, jeg hadde lite på agendaen, men likevel ville jeg ikke sove vekk dagen.
Jeg spiste frokost med mine foreldre, som var litt sur for at jeg kom så seint hjem i natt, men det gikk fint da de hørte jeg ble kjørt hjem.
Så jeg unngikk en spasertur med de da jeg forklarte jeg hadde et essay og skrive, så jeg gikk ned i kjellerstuen og satte i gang med å prøve og få vekk støvet fra de grå persiennene. Det var vanskeligere enn ventet så jeg skrudde på tven, og så litt på Bitre Blomster, som jeg fant ut at både Anders Dale og Glenn Andre Kaada var med i. Det va ganske morsomt og se. Men så fant jeg ut at i går var det utdeling av Spellemannsprisen, så jeg så bare på Bitre Blomster når det var Danseband kåring og Vassendgutane opptredde.

Men det som ga meg aller aller størst inntrykk var noe av det første som skjedde i løpet av showet. De skulle kåre Årets Kvinnelige Artist, og jeg håpet jo selvfølgelig inderlig at Maria Mena som virkelig fortjene det, etter alle de fantastiske sangene hun har lagd gjennom hele sin karriere, skulle vinne.
Og til min fornøyelse ble hun vinneren, men det var reaksjonen hennes som gjorde det så utrolig rørende. Kanskje det var kombinasjonen av "All this time" og at hun bare vendte seg mot kjæresten og gråt og gråt. Det var så søtt at mine øyne ble fullt opp med tårer på sekundet. Hun kom seg på vidt opp til scenen hvor hun stupte inn i Madcons trygge hender, og hun hulket og gråt. Det var så rørende at hun ble så satt ut, jeg mener, hun gir så utrolig mye av seg selv når det kommer til tekster, sanger og som artist,at dette var liksom akkurat slik som bare hun kan gjøre. Så jeg ble sittende foran tvskjermen med rennende tårer og latter som nådde helt opp til Mamma. Jeg klarte ikke bestemme meg for hva jeg syntes, men jeg vet hvertfall at jeg liker Maria Mena, både musikken og personligheten, og jeg skulle ønske flere artister ga så mye av seg selv.!!

Men nå e det tid for familieselskap og besøøøk!!

BAIBAI

søndag, januar 18, 2009

BÆÆRGEN!

AWWIIII!!!
Sammen med mine kjære to, Mira og Ida har jeg nå hatt en dødsgøy helg som innebærer:

Pengesløseri i store mengder. Altså stapper du penger oppi mine hender så nytter det ikke å be meg være fornuftig. Jeg har blant annet kjøpt meg en ultra-turist-lue oppe på fløien med et NORGE flagg klint ut over det hele.

KINO! Jeg så twilight, og jeg vil se den igjen! Den var utttrooolig gøy! I begynnelsen var jeg litt skeptisk, og Mira var litt mer enn normalt ivrig, men når jeg hadde sett den forstod jeg hvorfor. Det var magisk, fortryllende, henrivende, ekte, eventyrisk, merkelig, absurd, alt mulig egentlig. Jeg som trodde den var oppskrytt. Jeg stemmer for at vampyren skal flytte til Stavanger og gifteseg med meg. Jeg mener, han kan godt få overvåke meg når jeg ligger å sover.

Spist med kinapinner. Eller egentlig så spiste jeg aldri med de, untatt da jeg skulle demonstrere hvor flink jeg egentlig var, og i tillegg (tross ellevill beskyttelse av de) så kom kelneren og tok de fra meg etter mye om og menn.

Fløibanen: Da me kom på toppen begynte det og snø, me lekte og lo og sang og danset og snakket og spilte kort, lagde sagn, flauet oss ut, og jeg spiste av alle ting LAKS? Jeg liker ikke røkelaks, men det smakte utrolig godt oppe der....

Sett familie, som i søskenbarn og tante som me bodde hos.

Me har tatt både båt og buss, og me ble riktig så kvalme alle tre i slutten. Haha, dere skulle sett hvordan Mira gikk. Hun klarte ikke snakke.

Nok nå!

XOXO

tirsdag, januar 13, 2009

Ingenting

Jeg har ingenting å skrive om. Det er derfor jeg ikke skriver.
Men nå skriver jeg jo likevel, så da antar jeg at noe må jo bare komme.
Det gjør det for så vidt alltid når jeg lar fingrene mine svanse på tastaturet, skulle tro det var en merkelig break-dans e tok for seg. Jeg ser det for meg. Hvilken dans danser dine fingre når du skriver? Ida sine danser sikkert quikstep, hun hopper sånn når hun skriver.Pappa har en sakte og hakkete vals, og mamma har en bråkete etteleraent. Jeg kan jo ingen danser.

Men det e jo litt kult da, at selv om kroppen min ikke makter breaking, klarer i det minste fingrene mine det. De behersker det dritbra.

Av og til når jeg åpner munnen føler jeg at jeg får uttrykt meg så utrolig mye bedre enn jeg får når jeg bare tenker. Eller ikke alltid, det er ikke alltid jeg finner ordene. men det er akkurat som om tankene mine systematiserer seg. Det e jo bra. Og da e det enda bedre når jeg får skreve ned det jeg har sagt eller tenkt, slik at jeg har det. Fanget, svart på hvitt, slik at det har null sjanse til å forsvinne. For det gjør de av og til.

Me har akkurat satt i gang med et omfattende og dritkult prosjekt i Kk´en. Det e så gøy. Det handle om kunst.
Så da meg og Ida, min kjære sittevenn, partner og Jæren-venninne satt og diskuterte det me hadde tenkt på da jeg hørte ordet babycall og ideer bare poppet opp! De bare føyk frem og tilbake og jo mer jeg snakket jo mer genial ble jeg og ida. Me va frelst.

Så nå ska me sette en postkasse i klasserommet og en på biblioteket, og siden du e her inne og lese litt av mine tanker, så ber jeg deg på mine knær om at dere hjelpe oss. Fordi vårt prosjekt ligge i deres hender!!
Så vær så snill, del (100%anonymt) noen av dine innerste tanker, følelser, drømmer, redsler osv, så ska me prøve alt me kan og lage et bra kunstverk ut av det:)!

Er du villig til å gjøre noe sånt?

xoxo

Hallo

I just poured my heart out
there's bits of it on the floor
And I take what's left of it and rinse it under cold water
And call him up for more


Selv kan jeg ikke fordra når folk legger ut tekster på denne måten, men jeg sitter i mørket nede i flere timer og leker med gitaren, spiller sanger jeg har hørt men aldri sunget eller jeg bare har nynnet til. Så leser jeg noen av Maria Menas tekster, og de er så utrolig fine. De bare treffer meg rett i hjertet. Så om du har lyst, så bare les gjennom teksten, har du en gitar så gå inn på linken her og prøv og spille den. Og har du aldri hørt den så gå inn her og hør og syng med om du vil og kan. (musikkvideoen er ikke ekte, så ikke se på den...)

And I say baby, yes I feel stupid to call you, but I'm lonely
And I don't think you meant it when you said you couldn't love me
And I thought maybe if I kissed the way you do, you'd feel it too


so sorry
I'm sorry
so sorry
He said I'm sorry
so sorry
I'm sorry
so sorry