søndag, juni 08, 2008

Da strømmen gikk

I dag, rett etter jeg kom hjem fra Lindøy festivalen i 6 tiden forsvant strømmen.
JEg merket det ikke med en gang, siden det er så lyst ute nå for tiden at jeg ikke bruker det, men da jeg skulle riste et pitabrød fant jeg ut at det var noe som ikke stemte.
Jeg tenkte det gjaldt hele nabolaget, og gadd dermed ikke gjøre noe med det, eller jeg sjekket vårt sikringsskap, men jeg så ingenting feil, og våg deg å dømme meg for å ikke kunne noe om det. For jeg kan det.
Så jeg tenkte, jaja, jeg får vente me maten, jeg kan heller høre på radio. MEN NEI. Radioen den ville ikke på. Jeg skjønte ikke helt hvorfor først, før jeg kom på at, AH, strømmen er jo vekke!
Så tenkte jeg, vel da kan jeg vel alltids titte litt på TV, men selvfølgelig nektet den og å skru seg på, det var jo ikke noe strøm.
Jeg ble litt lammet av den frykten at jeg ikke hadde en dritt å gjøre på, helt til jeg kom på at, JA selvfølgelig, jeg lader kameraet og laster det inn på maskinen. MEN NEIDA. Kameraet lades med strøm, strømmen var gått, dermed kunne jeg ikke gjøre det heller!
Så der satt jeg i en halv time og leste om Jan Thomas som mente han var for pen til å være gutt, og for mandig til å være jente, og om hans "tighte" skin og humør og puppekommentarer. Etter en halvtime i mørket kikket jeg litt rundt i gaten for å sjekke om de hadde reagert på strømbruddet, det begynte tross alt å mørkne litt til, men det merkelige var at de faktisk klarte å bruke strømmen selv om den var gått?
Så jeg tenkte, Selvsagt, jeg har bare ikke brukt noen lys, så jeg merket ikke når strømmen kom på igjen, og gikk glad og fornøyd bort til brødristeren. Men brødristeren ville fortsatt ikke riste og det var da jeg innså at jeg måtte ha oversett noe i sikringsskapet.
Jeg gikk ut i gangen og ned de første trinnene i kjelleren, der jeg tittet litt inn i skapet og prøvde å dra en dings opp.
BANG så var alt lyset der, og jeg måtte le av meg selv som hadde brukt en halvtime på tull, fordi jeg slurver sånn
Jaja, så har jeg llært til neste gang

xoxo electricgirl

torsdag, juni 05, 2008

Jeg kan være din venn

Facebook er min Gud, Guru, Allah, mitt ALT!
Der oppdaterer jeg meg daglig, noen ganger timlig på hva som skjer i Stavanger og livet til andre.
Det er utrolig interessant, jeg klarer ikke helt sette pekefingeren min på akkurat hva det er jeg elsker sånn med Facebook, men noe er det.
Enten er det den daglige tilstrømmingen av bilder, andre og egen wall, notificationsene, gruppene, eventsene, vennene, og sist men ikke minst å spionere på andres liv. Jeg nyter stort av å hacke meg inn på andres album og se gjennom de, se andre sider av folk jeg kjenner, og kanskje forstå de bedre, samtidig som jeg får oppdatert meg.

Oppdager jeg en notification i den høyre margen iler det i magen, 5 er til og med bedre og er det en invitasjon eller forespørsel løfter humøret mitt seg betydelig. Jeg elsker simpelthen og få venneforespørsler, er ikke like glad i å spørre selv. Jeg liker sikkerheten om at de faktisk vil være min venn, ikke bare takker ja fordi de føler de må. Derfor spør jeg bare de jeg er sikker på jeg kan si hei til på gaten. Så tenker du på å "adde" meg, så bare gjør det jeg sier ja til alle, bortsett fra folk jeg ikke kjenner i det hele tatt, eller er venninner av min lilesøster.

I det siste har jeg ikke bare vært inn på min egen profil men en til, der jeg kan gå inn på personer jeg ikke hadde tilgang til før. JEg godter meg med nye bilder, som en liten baby med en slikkepinne(hoho, så god metafor), og leser alt jeg finner og ser av folk jeg lurer på. Når jeg da ser disse personene i byen og de ikke har peiling på hvem jeg er, tenker jeg: du skulle bare visst alt det jeg vet om deg. Du skulle bare visst. Noen ganger når eg møter "nye" folk må jeg holde igjen alt jeg vet om dem slik at de ikke tror jeg er gal. Andre ganger bare slipper det ut av meg, og gang på gang får jeg høre at jeg kan alt om alle. Men slik er det å være en Facebook-addict, og jeg liker det. Jeg liker å være oppdatert. Jeg håper bare at en dag vil min oppdatatering vil hooppe over til noe litt mer viktig, som utenrikspolitikk eller kultur... Da har jeg en god karriere foran meg:)!

Xoxo<3

onsdag, mai 28, 2008

Er det ikke typisk!
Her har jeg sittet i over en time og prøvd å få meg inn på internett!
Jeg har endret innstillingene, tilbaktestil, aktivert nye kontoer, ALT
og akkurat når jeg har gitt opp, og funnet meg en bok å lese
TROR dere ikke at internetten bestemmer seg for å virke?!?!?!!
Jo. den gjorde altså det, men nå ska jeg legge meg, for i morgen blir en kjekk og minneverdig dag!
Go natt

Klokka tikker tide går

I dag fikk jeg kjenne på hvor avhengig man er av klokken!
Jeg stod i byen, uten mobil og klokke, eller en kjent å spørre.
Så der stod jeg på busstoppet, uten anelse om hvor lenge det var til bussen skulle komme, uten en venn og snakke meg, ig uten gøts til å spørr en fremmed om hvilken tid på dagen det var.
Jeg hadde ingenting å nå da, heldigvis, ellers hadde jeg nok fått fortgang på sakene, men egentlig gjorde det meg ikke så mye og bare sitte der og observere alle de merkelige folkene som bor i byen vår.
Jeg lo litt for meg selv, selv om jeg noen ganger følte meg passe dum der jeg satt alene og humret, men jeg kunne ikke dy meg.
Det sprang en utrolig femi mann med stramme bukser og merkelig joggestil forbi, Reidar alias Reidun fra nummer 24 eller hva nå det het, kom forbi med sitt lommeur. Da lo jeg godt. Noen amerikanske folk kom forbi, de var tjukke.
Velvel, etter hvert kom heldigvis både bussen og venner, så jeg kom meg hjem og fant ut at klokken var halv 4.

Ellers, så blir jeg 17 år i morgen, jeg skal tenke litt på hva som har skjedd dette året. Alt er blitt så annerledes.
For en gangs skyld føler jeg meg faktisk eldre enn det jeg var for 1 år siden. Jeg har lært mer, fått nye venner, funnet mer ut av "mysteriet: hvem er du?!", og fått en bråte me kjekke opplevelse, erfaringer og egentlig hatt et av de beste årene i mitt liv.

Jeg forventer å få minst en is av hver av dere i morgen, eksamen eller ei.
Neste år skal jeg ha øl:)!

xoxo - <3

mandag, mai 26, 2008

?

Jeg har tungt hodet, ennå jeg sov til halv to i dag.
Om litt skal jeg på teateret og finne ut litt mer om Eventyr i Landskap.
Jeg har bestemt meg for at jeg skal være med, selv om det inskrenker min sommerferie med tre uker.
Tre uker jeg kunne brukt til å tjene penger, sløve med venner og trene. Eller bare reflektere.
Jeg får heller jobbe i helgene da.
Har jeg fortalt at jeg har pyntet på macen min? Det har jeg.
Jeg har pyntet med prinsesseklistermerker, Tornerose, Askepott og Prinsen som danser, i tillegg til blomster og fargerike hjerter.
Den er fin, men ikke alle liker den.
Jeg tror ikke hverken mamma eller Eiffel var veldig begeistret.

Etter videregående lurer jeg på hvor jeg skal.
Jeg vil ut i verden, samtidig som jeg ikke vil gå glipp av viktige sjanser her hjemme!
Bli kjent med nye folk, prøve ut forskjellige ting, studere kjekke fag.Hvem vet hvor min vei vil gå?
Jeg er så usikker, så redd for at hvis jeg drar ut, vil jeg gå glipp av noe annet. Årh, så sinnsykt teit.
Akkurat som å be om å få i både pose og sekk.
Jeg får vel bare ta det som jeg kommer.
Livet mener jeg. Så får vi se hvor jeg ender:)!!

Xoxo

torsdag, mai 22, 2008

!

Husker dere den gangen når du var 4 år? Kanskje til og med litt eldre og alt var bare fryd og gammen.
De største probleme vi hadde var at vår bestevenninne var i Syden, eller at vi ikke hadde en liten hund.
Vi trengte ikke tenke, det gjorde foreldrene våre for oss. Hvilken skole, hvor vi skulle bo, hva vi skulle på 17.mai?
Det var det samme, det ble like bra hver gang, uansett hva de gjorde. Hallo? Det var jo foreldrene våre. Verdens beste foreldre.
Vi gikk i barnehage, var med de andre barna, gikk hjem og lekte ute til solen gikk ned og det var leggetid.
Det var tider det.
Vel nå, 12 år senere merker jeg at det finnes langt større bekymringer i livet, enn hvilken kjole jeg skulle ha på meg, selv om det og selvsagt er et problem i dag. På den tiden var det jo et av mine største dilemma, den blå eller rosa? Men jeg fant alltid veien ut av det, selv om det tok litt tid. Men, det finnes så utrolig mye større ting som jeg må "take a stand to", at jeg har vært så naiv, at jeg trodde at kjoler og hunder faktisk var alt. Det er så merkelig og tenke på.
Jeg kan sitte og se på lillesøsteren min, som krangler med venninnene sine, eller snakker om den utrolige mengden lekser de har, og jeg klarer ikke ta det alvorlig, selv om jeg kanskje burde. Jeg får ikke ut av hodet at, Hallo, hun går jo bare i 7? Akkurat som om det betyr noe hva man gjør på barneskolen, når det finnes så utrolig mye mer som gjelder her i livet. Hun kan absolutt ikke skulke skolen, for da har lærerne sagt hun aldri vil få seg en jobb her i livet. Akkurat som om din sjef bryr seg om hva du gjorde og ikke gjorde på barneskolen. Samtidig vet jeg at det er det viktigste i hennes liv, og gjøre det bra der hun skal gjøre det bra. Det er ikke så rart i og med at hun aldri har gått på ungdomskolen, der det "virkelig" gjelder, siden det er der man får karakterer. Men når man da igjen kommer til videregående, skjønner man at alle disse årene man har strebet etter de beste karakterene, få de beste vennene, få gode arbeidsvaner og gjøre det bra på prøver, det er til ingen nytte.
Ingen lærere bryr seg om hva man var før. Men om hva man er nå.
Ingen elever heller.
Jeg liker det og, man får starte fra "scratch" på en måte, man starter med blanke ark og det er mange som ikke har en mening om deg. Ingen har dømt deg, eller har noe og si om ting i fortiden.
Men likevel, sist halvår ble jeg så utrolig deprimert av å tenke på at alle år jeg har brukt på å være inne, øve til prøver, regnet mattestykker, gått glipp av morsomme øyeblikk. Jeg har aldri vært særlig skolelei, men da ble jeg det.
Jeg var egentlig ganske overrasket over det selv, i og med at jeg egentlig alltid har likt skolen.
Jeg ser på skolen som et sted man møter folk, lærer nye ting, opplever, utforsker, tøyer grenser.
Læren om livet, bare i et litt smalere område.
Jeg er litt over dette nå. Jeg er glad jeg gjorde mye skolearbeid, og det har gitt meg gode vaner.
Uansett er det ingenting å gjøre med det nå, Men jeg ser nå at hva jeg gjør nå, ikke er så viktig som jeg ofte tror.

Av og til føler jeg at for hver vei jeg velger, minsker mine framtidsmuligheter.
Velger jeg Kongsgård nå, kan jeg glemme drama- og teaterlinjen, velger jeg å dra på utveksling nå, kan jeg glemme og komme tilbake til Kongsgård. Velger jeg teateret nå, kan jeg glemme Idun. Velger jeg og satse på håndballen, kan jeg glemme lekser og karakter. Det er liksom ikke mulig å få i bøtter og spann, honning og melk. Det er ikke slik det en gang var, da man både kunne få vanilje- og sjokoladeis. Det er over. Det er litt synd, men samtidig føler jeg at jeg vokser.

I dag ble førsteklassingene trukket opp til eksamen. Jeg tror alle i hele Rogaland ble trukket opp.
Det ble sagt at det var 20% sjanse for å bli trukket opp, og i og med at vi er 5 klasser, tilsvarer det til 1 klasse.
Så da alle i skolegården unntatt 1D fikk lov til å gå, var det mange som tenkte stakkars 1D.
Men det var ikke slik det skulle bli. Bare 12 av 25 av oss skulle bli trukket ut, og heldigvis var ikke jeg en av de, selv om ejg måtte sjekke listen både 3 og 4 ganger, fordi alle påstod hardt at jeg var kommet opp.
Jeg satt og regnet litt på alt dette, og fant ut at for at jeg skulle komme opp var det 9,6% sjanse. Sjansen for at akkurat jeg av 100% skulle være meg, var passe utenkelig. Likevel var det på nære nippet. Faktisk så nære at jeg gikk rundt med dunkende hjerte i en del minutt i dag, fordi det var så nærme. Ikke bare var 9,6 halve klassen min, men det var 48% for at jeg var en av de i klassen min som skulle opp. Det er så uvirkelig og tenke at faktisk Hanna, Ingeborg og Mira er en del av alle disse 100% av førsteklassingene på hele skolen. At de var 9, 6, altså 1/10, 1 tiendedel av alle disse folkene... Det var jammen meg nesten at jeg skulle opp i skriftlig engelsk.
Nå gjenstår bare naturfag, geografi og muntlig, så er jeg klar for sumaren!
Dette beviser bare alle de bekymringene vi ungdommer har her i livet. Ikke bare får vi høre daglig at vi er så bortskjemte, i tillegg må vi ta stand til kjærester, venner, karakterer, fritid. ALT

Ammagad.
Det va dagens utbrudd.
Av og til må det bare ut.
Jeg føler med dere folkens! (1D)

Xoxo
-snart bursdagsjenta!

tirsdag, mai 20, 2008

Hundenavn

Voff-ulf. Knurr-ulf. Bjeff-ulf. Grynt-ulf. Røyt-ulf. Gjø-ulf. Bit-ulf. Slikk-ulf