onsdag, mai 14, 2008

Dere gjetter aldri



Hva jeg har gjort i dag.

Vel. JEg har gjort mye. Jeg har spilt inn Radioteater. Hatt midtime. Lagd smykke. Spist is. osv
Men for å ikke kjede dere framskynder jeg
Hovedpoenget som kommer her:

Vel jeg hadde ikke nøkler i dag, så jeg tok min vanlige runde rundt huset for å sjekke alle de, la meg telle.
1,2,3,4,5,6. Ja, 6 dørene vi har for å se om noen hadde glemt å låse de, noe som skjer en gang i blandt. Hysj, ikke si det til innbruddstyver§!
Vel. Så denne gangen var ingen av dørene åpne (til innbruddstyver: slik de aldri er!).
Men jeg la merke til at baderomsvinduet i 2. etasje var åpent (noe det ALDRI er til vanlig, kjære innbruddstyver)
Så jeg bestemte meg for å ta ned stigen (som jeg ikke nevner hvor befinner seg, i tilfelle dere prøver dere!)
Men denne stigen var utrolig lang og jeg fikk ikke til å vri den loddrett opp til veggen.
Jeg stod i en del minutter og prøvde og lirke og lure, vri og vende, men stigen var uvendelig. Haha.
Så jeg ga nesten opp, da jeg begynte og sette nesen til stigen rett til værs. Dere vet ikke hvor tungt det var og holde den slik. Heller ikke hvor risikabelt.
Viss jeg mistet grepet på stigen ville det ha to, nei tre utfall.
1. Den kunne falle framover, rett inn i baderomsvinduet og knuse glasset.
2. Falle bakover, rett til naboens side (Innbruddstyver: Ja de bor nærme og de ser dere!) og knuse deres vindu.
3. På en eller annen mystisk måte holde balansen på to "bein" og bare bli stående rett opp.

Heldigvis mistet jeg ikke grepet, og etter litt hardtenkende, p-matteknakende hjernetrim klarte jeg å få rettet stigen opp til veggen.
Jeg begynte og klatre da jeg så faren, døden inn i øynene. Ok, det som kanskje i hvertfall kunne ha blitt et hardt fall.
Stigen holdt bare balansen med et "bein" så jeg måtte igjen ned, styke og ståke helt til jeg gijen trodde det var trygt.

Men
...
Det var det og. JEg kom meg opp til vinduet, som faktisk hadde falt igjen på grunn av stigens truende føtter/"bein" så jeg måtte løfte det opp med en hånd og støtte det på mitt hode.
Så måtte jeg dytte ned alle sjampoflasker og ting ned i badekaret og til slutt ta spranget (som til alle dere innbruddstyver var meget utrolig skummelt, ja, faktisk til dere andre og! Det banket i mitt hjerte!)
Da jeg endelig kjente at jeg satt stødig i vinduskarmen, med skitten tights, hender og vondt kne sa jeg høyt
- Det skal jaman ikkje væra lett nei! , og det sa jeg, helt ordrett for meg selv og Milla.

Så nå håper jeg at jeg har skremt alle dere innbruddstyver fra og prøve seg på innbrudd på vårt hus, og nevnte jeg at vi har alamer, vaktbikkje og mistenksomme naboer? Vel det har vi!

Xoxo Spårtigøl<3

Pz: JEG SKAL VÆRE MED PÅ LUNDSNESEt/EVENTYR I LANDSKAP/2008.PROSJEKT:)

2 kommentarer:

Torhild sa...

Haha, dette gjorde dagen min betydelig bedre :D
Det virker som om du lever et ganske spennende og/eller risikabelt liv.

Sondre I. Olsson sa...

Ja, det er ikke unormalt at søstrene Eide bryter seg inn i sitt eget hus. Egentlig tror jeg at de glemmer husnøklene sine hver dag, bare for å kjenne rushet de får når de bryter seg inn i huset igjen etter skoletid.

Bra du holder stigen rett forresten, trist om den knuser de flotte rutene til den kule naboen din.